Forberedelser til showet
Etter noen dager i Tanga begynte vi med full dansetrening. Det er nervepirrende å skulle planlegge show i Tanzania, siden planer har en tendens til å endres hele tiden der nede og vi hadde en tidsramme på kun fire uker. Det eneste som var sikkert var at Diamond Platnumz, den mest berømte artisten i Tanzania for tiden, planla et show i Tanga den 8. august. Før showet er det vanlig at lokale artister og dansegrupper får underholde, og derfor satte gutta i gang med å lære meg dansen til den nye hit’en til Diamond, «Nana». Denne var mye mer avansert enn den første dansen jeg lærte, og det skulle bli mye øving den første halvannen uka. Max kjenner virkelig halve byen og brukte dagene på å organisere. Fordi han en gang jobbet i den regionale radioen kjenner han ham som skulle være konferansier for showet, og arrangerte et møte med ham. Han likte dansevideoene og ville prøve å få til at vi danset først utpå kvelden, rett før showet til Diamond. I så fall syntes vi at vi hadde kommet langt!
Dagen før showet begynte ting å eskalere. Jeg og Max dro til markedet for å se noen av danserne våre opptre på et mindre show, og der kom vi i snakk med den regionale radioen. De ville ha oss med i bilen bort til studio og på intervju. Max fortalte meg at de skulle lage en «jingle», som jeg trodde var en slags promotering for showet. De tok oss med inn i studio og begynte å fortelle meg ulike ting jeg skulle si inn i mikrofonen. Det begynte med ulike versjoner av «You are now listening to 88.5 TK FM, Tanga Kunani». Tanga Kunani er navnet på radiostasjonen. «My name is Inga, a.k.a. Makihiyo». Det gikk altså fort opp for meg at dette var introduksjoner til radioen og også til en rekke programmer. I følge Max vil de rullere på radioen i iallfall et år. Etterpå ble vi invitert inn i en annen del av studioet, hvor konferansieren for radioen og også for Diamond-showet intervjuet meg live om historien til meg og danserne og om at vi skulle danse på showet dagen etter. I tillegg til alt dette ville Max tidligere denne dagen innom og snakke med noen. Det viste seg å være han som organiserte hele showet, og han inviterte oss til å bli med og plukke opp Diamond på flyplassen dagen etter.
Den store dagen
Den påfølgende dagen skulle bli den lengste, mest frustrerende og mest spennende dagen mitt liv. Vi visste at vi ikke hadde noen anelse om hvordan ting kunne ende opp. Jeg og Max stod opp tidlig for å forberede oss til å dra til flyplassen, vi dro til byen og prøvde å få tak i han som organiserte showet. Han var litt unnvikende og sa at han ville ringe oss etter hvert, men etter hvert kom det frem at Diamond hadde mistet det første flyet. Vi hadde da plutselig 4-5- timer for hånden og brukte tiden på å farte rundt i byen og ordne ting til showet og snakke med gutta. Plutselig ringer organisatoren og sier at vi må komme til stadion om 10 minutter. Varme og slitne ankommer vi, der en rekke biler står klare til å kjøre til flyplassen; inkludert en ekstra fancy en som Diamond skal hentes i. Fremme på flyplassen blir vi tatt varmt imot av folkene fra radioen og blir introdusert for vennene til Diamond, som står for hypen rundt ham, styrer instagramkontoen osv. Flyet var selvsagt forsinket, så vi ventet ytterligere et par timer. Til slutt var vi noen av de håndfulle som tok imot ham i det lille ankomstrommet. Han måtte vente noen minutter ved flyet til det «riktige» tidspunktet å komme inn døra.
Vi fikk virkelig oppleve noe av tilværelsen til en stjerne denne dagen. Hele mottagelsen til Diamond var, som Max sa gang på gang, som for en president. En gjeng menn i blå kjeledresser stod utenfor døra da han kom og holdt fansen på avstand. Han ble fulgt bort til bilen med beskyttelse, og deretter skulle ulike kjøretøy danne en eskorte gjennom byen. Noen av bilene hadde lasteplaner fulle av folk med plakater som ropte og hoiet, og organisatorene hadde hyret inn en rekke motorsykkeltaxier som brummet rundt og lagde liv. Vel fremme ved den regionale radiostasjonen var det strengt hvem som fikk slippe inn. Jeg og Max hadde blitt spurt av folkene i radioen om å komme, og de passet hele tiden på at vi var tilstede. Innenfor fikk vi hilse på så vidt, så var det rett inn i studio. Jeg ventet hele tiden for å se om det var greit at vi fikk bli med, men sjefen for radioen er ei utrolig hyggelig dame og dro oss med gang på gang. Det var utrolig artig å observere: Diamond satt der med solbrillene og tatoveringene sine, det var full baluba med radiofolk, livvakt og et par venner av stjerna. Han snakket flittig med konferansieren, som forsinket programmet fordi han ville ta et bilde av det hele med mobilen. Ingenting av alt dette styret så ut til å ha innvirkning på Diamond i det hele tatt. Uti programmet vinket sjefen for radioen meg til stolen og jeg fikk snakke med Diamond på live radio. Det var helt rått!
Etter radiosesjonen skulle de bort til stadion for mikrofontesting, og vi fikk igjen være med. Jeg stod på siden av scenen og så på mens Diamond trippet rundt og sang forskjellige sanger acapella. Noe som var skikkelig kjipt var at gutta ikke møtte opp i tide, og vi mistet derfor en gylden sjanse til å introdusere noe av showet vårt for å vise at vi faktisk hadde noe – nå hadde Diamond tid og det var få mennesker der så tidlig. Vi måtte derfor finne en annen måte å ordne det på, og igjen støttet folkene fra radioen oss. Vi dro til hotellet og fikk etter hvert snakke med manageren til Diamond, som var begeistret for videoene og dermed var på vår side. Der fant jeg og Max ut at vi ikke hadde spist på tolv timer og fikk endelig pustet ut litt. Diamond sov på dette tidspunktet, og skulle stå opp rundt midnatt for å dra rett til showet. Vi skulle ha showet vårt før hans og måtte farte bort for å forberede oss. Vel fremme hadde ingen av oppvarmingsbandene begynt, så det var ikke akkurat noen hast.
Etter en time eller to bak scenen mens oppvarmingsbandene holdt på, sa folk at det begynte å nærme seg, og vi skiftet og forberedte oss til å gå på scenen. Det som er ganske så nervepirrende her er at ting er så løst organisert – til og med store konserter som denne. Spesielt frustrerende er det når man ikke kan språket helt og ikke skjønner noen av endringene som blir gjort hele tiden. Og dette var et STORT show, så jeg hadde ikke lyst til at vi skulle snuble opp heller! Det var lagt opp til at vi skulle danse to danser vi hadde lært til sangene hans, introdusert av ett minutt med valdresspringar. Dette skulle være en slags åpning og en slags overraskelse til ham før han begynte. Plutselig sa arrangøren at Diamond ville gå opp på scenen og introdusere oss først. Vi visste ikke hvordan det ville foregå, så vi bare ventet på å bli kalt opp på en eller annen måte. Så fikk vi beskjed om at Diamond ville begynne med en sang eller to før han introduserte oss. Jeg skjønte ikke helt hvordan dansingen vår skulle passe inn i showet, siden det var ment som en åpning før han skulle på og ikke en avbrytelse. Likevel ventet vi på å bli ropt opp når som helst, og Max forsvant stadig for å diskutere med et knippe av forskjellige folk om hva som foregikk til enhver tid. Jeg har begynt å få erfaring med systemet her, og jeg vet at ingen vet hva som skjer før det skjer helt ut av det blå. Diamond spilte sang etter sang, og etter hvert begynte vi å lure på om ting ble noe av i det hele tatt. Gutta begynte å miste håpet om at de skulle på i det hele tatt, og hadde det med å forsvinne vekk fra området bak scenen, noe som gjorde det hele enda mer nervepirrende.
Så kom en av arrangørene og tok meg med frem til trappa opp til scenen. Nå visste jeg at det kunne skje når som helst, og han begynte å snakke om at jeg måtte snakke i mikrofonen før jeg skulle danse – hva skulle jeg si? Jeg prøvde febrilsk å finne ut noe, og prøvde samtidig stadig å se bak meg om jeg kunne se alle gutta – jeg visste at de var utålmodige og det var nå en hel gruppe mennesker mellom dem og meg. Plutselig spilte Diamond den ene sangen vi skulle danse til. Jeg så spørrende på arrangøren. Så begynte han å spille den andre. Arrangøren så smilende på meg – «ikke bekymre deg». Så begynte Diamond å snakke. Han sa «det er noen bak scenen her som sier at hun kan danse til Mdogo Mdogo». Å dæven. «Skal vi se om hun kan det»? Så begynte de å spille sangen på direkten – jeg måtte visst ikke snakke først likevel – arrangøren husjet meg bort til trappa. Hvor var gutta?? Jeg begynte å gå opp, og så at Diamond stod på andre siden av scena og så forventningsfullt på meg. Herregud. Jeg danset meg frem mot kanten av scenen og måtte bare håpe at gutta kom, jeg kunne ikke avbryte showet nå. Heldigvis så jeg dem i øyekroken etter noen sekunder – vi var sammen.
De neste minuttene skulle bli noen av de villeste hittil i mitt liv. Hodet mitt var helt sprengt av adrenalinet. Jeg tenkte fra det sekundet vi begynte å danse, at nå måtte jeg bare være meg selv og nyte hvert sekund. Selv om jeg skulle danse noe feil – dette var tross alt en utrolig opplevelse. Det hjalp, og jeg bare prøvde å ta innover meg alt. Jeg forventet halvveis at Diamond kun kom til å synge sangen og kanskje se på litt, men han var med oss fra begynnelse til slutt - danset med oss, heiet, sang og virket rett og slett som han hadde det skikkelig gøy. Jeg måtte alltid blunke et øyeblikk når jeg så at han kom og danset ved siden av meg. Til slutt stoppet musikken, sangen var slutt. Jeg holdt på gå rett av scenen, slik jeg er vant til fra de fleste show der nede. Men Diamond holdt oss igjen, og han ga oss en skikkelig hyggelig takk for showet: han gikk frem og fortalte publikum at dette ikke var noe som var planlagt - det var en overraskelse også for ham. Videre sa han at han ikke visste at det fantes så gode dansere i Tanga. Så ga han mikrofonen til meg, som fortsatt prøvde å holde hodet kaldt. Jeg introduserte meg med stammenavnet familien har gitt meg, forklarte hvordan jeg hadde bodd i Tanzania, hvordan jeg begynte å like musikken til Diamond og møtet med dansegruppa. Så fikk jeg en god takk, gode ord og til og med en klem!
En utrolig opplevelse for både meg og gutta. Under ligger film (youtube) og bilder fra før og under showet.
https://www.youtube.com/watch?v=5Qk4waP9UVU
 |
| Siste øving |
 |
| Vi lager jingle på radiostasjonen |
 |
| Hvordan ble det? |
 |
 |
| Snart intervju |
 |
| Med manageren i den regionale radioen foran den karakteristiske radiobilen |
 |
| Vi venter på Diamond |
 |
| Lille Lulu får møte stjerna og gi ham en gave |
 | ||
| Diamond, radiofolk og bodyguard |
 |
| Diamond tester mikrofonen på stadion |
 |
| Glimt fra showet |
 |
| Vi dansa med Diamond!! |
 |
| Skjedde det virkelig? |
 |
| Glade dansere |
 |
| Takk for gjestfriheten, Diamond! |
 |
| Max fikk også et møte han har drømt om |
