Det begynte i Tanzania: august 2015

Etter 30 timers reise ankom jeg Tanga forrige mandag. Tilbake i huset var alt som før, og jeg kunne kjenne en enorm glede over å være tilbake. Jeg har en så utrolig koselig familie her, og den første uka har jeg prøvd å tilbringe så mye tid med dem som mulig. Aller best liker jeg å tilbringe tid med vertsbrødrene mine og min lillesøster, og mange kvelder blir det full dansefest i stua.

Onsdag var det tid for å treffe danserne igjen. Min gode venn Max, som introduserte meg for danserne og som har dedikert seg til å prøve å hjelpe dem, studerer på universitetet om kveldene og ville treffe oss først senere. Derfor dro jeg til byen alene for å treffe dem, og var som alltid ganske spent, siden jeg aldri vet helt hvem som venter meg når jeg ankommer hjemme hos dem. Ofte er danserne spredt rundt ulike steder i gatene, og det kan ta litt tid før de dukker opp. Da jeg ankom utenfor huset satt moren til Lilu, en av danserne, utenfor og tok meg imot. Foran henne sto en fyr som virket litt malplassert i miljøet: Kledd i fancy klær med smykker og tatoveringer. Jeg tenker ikke noe mer over det når Lilu dukker opp i døra for å ta meg imot. Jeg er klar for den vanlige prosessen– litt styr for å samle danserne og deretter å gå bort til bakgården der de øver. Når jeg spør Lilu om vi skal rett bort til treningen svarer han at nei, nå skal vi på tur til andre siden av byen. Du, jeg og Amiri skal være med i en dansevideo. Babler noe mer på vanskelig gate-swahili. Med ett kommer en mercedes kjørende, med den fancykledde tatoverte fyren i framsetet. Lilu setter seg i baksetet og sier kom igjen, sett deg inn, vi plukker opp Amiri på veien. Jeg tenker bare at dette er absurd. Hva faen. Danserne finner på mye forskjellig, men å bli invitert inn i en mercedes av besmykkede, tatoverte folk i denne gata er ganske så rart. Imidlertid vet jeg også at man må være forberedt på alt mulig rart her nede, jeg vet at moren til Lilu er til å stole på og disse folkene virker for fancy til å finne på noe tull.

På veien forklarer Lilu meg at fyren i fremsetet er en artist som skal lage en musikkvideo. Igjen tenker jeg at man bare må være forberedt på alt her. På veien stopper vi ved en stor folkemengde – faren til Lilu stiller til valg som rådgiver for en lokal politiker, og flere av danserne er tilstede for å støtte ham. Her plukker vi opp Amiri, som virker like glad for å se meg som jeg er for å se ham. Så, siden det faktisk bare sitter tre stykker i baksetet, plukker vi opp to til på veien, en av dem med et stort kamera.

Vi ender opp i en gate midt i byen, der de begynner å ordne med kameraer og gutta går inn i bilen for å skifte. Jeg har et håp om at noen skal forklare meg hvordan ting skal foregå her, men det virker ikke som de synes det er nødvendig. Amiri og Lilu stiller oss opp for å danse, de setter opp kameraene, mens jeg fortsatt sitter igjen med det store spørsmålet: Hva skal vi danse? Jeg har ikke engang hørt sangen vi skal danse til. Etter litt om og men bestemmer gutta at vi skal bruke noe fra en dans jeg kan fra før. Jeg vet at det ikke er tradisjon for å filme ting to ganger her, så nå er det bare å ta ting på sparket. Vi danser foran bilen akkurat som i de fleste tanzanianske musikkvideoer, og etter hvert joiner artisten oss i dansen. Etter litt mer om og men begynner folkene å filme gutta en og en. Jeg tenker: Skjer dette? Etterpå sier Amiri: Nå er det din tur. Jeg føler meg IKKE komfortabel med å danse alene, men tar meg selv i det og tenker: Faen eller, når kommer jeg noen gang til å være med i en musikkvideo igjen?! Det hele ender opp med at jeg danser alene og deretter blir joinet i dansen av en politidame som er med i musikkvideoen. Absurd!

Noe som var skikkelig kjipt var at jeg ikke hadde batteri på kameraet mitt, så jeg fikk ikke tatt noen bilder fra sesjonen. Iallfall var det en veldig spesiell opplevelse, og jeg håper at det havner på youtube en dag slik at det går an å se det..

Ellers er det nå full preparasjon til ulike danseshow. Lørdag er den store dagen, når Diamond Platnumz, den mest berømte artisten i Tanzania for tiden, kommer til Tanga. Han er artisten som fremfører sangen vi har danset til, og vi var så heldige at han bestemte seg for å ha show her i byen en av de få helgene i året jeg er her. Lokale dansegrupper får sjansen til å danse på scenen før showet, så nå er det bare å øve! Å få samlet alle til øving og å øve seriøst er en (stor) utfordring i seg selv, men nå som det nærmer seg øker fokuset litt. Deretter planlegger Max ulike show de neste helgene, og siden det er umulig å vite hvordan ting ender opp her nede er jeg veldig spent. Iallfall skal danserne få vist seg frem mer enn de har hatt sjansen til før, noe de fortjener 100 %!

Her er noen bilder fra de første dagene tilbake i Tanga, hjemme i familien og med dansegruppa

Sammen med vertsbrødrene igjen!

George's to måneder gamle baby, Travis, med bomullsmykt hår

Familie

Rensking av fisk

Mama, min yndlingsmodell

Frisering hjemme i stua

African style!

De yngste danserne øver

På klubb med noen av dansegutta

Øving i skumringen

Da jeg bodde i Tanzania, ble jeg gitt navnet Makihiyo - som visstnok var navnet på kona til en berømt Sambaa-høvding. Sambaa er stammen som begge mine vertsforeldre hører til, og er en av mer enn 120 (!) forskjellige stammer i landet. Dette viser hvilket mangfold Tanzania byr på – hver stamme har sitt eget språk, sine egne tradisjoner og sin egen musikk. Selv om folk vanligvis snakker swahili, er det vanlig å hilse på stammespråket og gjerne å putte inn noen fraser her og der. Å introdusere meg med et Sambaa-navn og å kunne litt av språket skaper alltid positive reaksjoner og har blitt en del av nøkkelen til å integreres mer i samfunnet.

Ellers er de fleste tanzanianere jeg treffer, utrolig lette å komme i kontakt med. Noe av grunnen til dette er at de rett og slett er utrolig dyktige på småprat. Dette passer veldig fint når man er ny og ennå ikke er så avansert i språket. Det er nok å utveksle noen få fraser, og etter dette trenger man ikke å gå inn i noen dyp samtale om hverandre for høflighets skyld. Da har man allerede kommet til det punktet at man bare kan henge sammen uten nødvendigvis å si så mye mer på en stund. Det er utrolig deilig!

Dette var noen lenge påbegynte tanker om hvorfor jeg har kommet til å trives så godt i Tanzania. Jeg kom tilbake hit for noen dager siden, og det har rett og slett føltes som jeg har kommet tilbake til mitt andre hjem. Folk er så utrolig sosiale, men har også en unik evne til å være direkte og åpne på en positiv måte - det kjennes ut som jeg kan miste alle skall. Bare være meg selv. For øyeblikket bor det omtrent tolv stykker hjemme. Jeg er igjen overrasket over hvor komfortabelt det kan føles når man er vant til å bo med noen få andre. Huset består fortsatt av min vertsmor og vertsfar, vertsbroren min George, min eldre vertssøster Faridah, hennes svigersøster (tror jeg), og mine to småsøsken Sylvia og Gody (som egentlig er ungene til henholdsvis Faridah og en sønn av Baba som ikke bor her). Ellers huser de sønnen til vertfaren min fra hans tidligere ekteskap, Georges søskenbarn Gody, et søskenbarn til, og i tillegg ungen til søsteren til kjæresten til George. Haha. Når jeg skriver dette ned ser jeg hvor innviklet det faktisk er. De to siste beboerne i huset er kjæresten til George og deres nyfødte sønn Travis. George ble far for to måneder siden til en utrolig skjønn gutt!

Her i huset går livet sin gang. Jeg har fått hilst på mange gode naboer og familie, og i går ble jeg også endelig gjenforent med mine kjære dansere. Det endte opp i en veldig spesiell og litt absurd opplevelse, som jeg kommer tilbake til i neste gang jeg skriver.

Jeg legger ved noen yndlingsbilder fra oppholdet mitt i Tanzania i vinter. Jeg har det helt supert, og snart kommer flere bilder fra mitt nåværende opphold!